Kroniske sår utgjør en betydelig utfordring for pasienter og helsepersonell, og håndteringen av smerte forbundet med disse sårene er en viktig del av omsorgen.

​

Smerte i forbindelse med kroniske sår er ofte multifaktoriell og kan skyldes inflammatoriske, nevropatiske eller iskemiske mekanismer. Forståelsen av den underliggende patofysiologien er essensiell for å utvikle effektive smertebehandlingsstrategier.

​

Det er viktig å erkjenne at smerteopplevelsen varierer fra person til person. En individuell tilnærming til smertebehandling, der behandlingsregimer tilpasses pasientens spesifikke behov og reaksjoner, er avgjørende for suksess.

​

Ved hver sårbehandling er det viktig å gjøre en smerteanamnese som også må dokumenteres i pasientens journal. 

​

På slutten av dette kapittel har vi lagt til flere nyttige lenker. Dansk selskap for sårheling (DSFS) har gjort mye godt arbeid her i samarbeid med Mölnlycke og har publisert flere nyttige verktøy som kan brukes til registrering av sårsmerter. 

​

Vi deler behandlingsstrategier i farmakologiske og ikke-farmakologiske tiltak:

​

 Farmakologisk behandling

1. Analgetika:  En bruker WHO sin smertetrapp-skjema også for behandling av sårsmerter.  En anbefaler Paracetamol som første tiltak, enten fast eller ved behov.  Om ikke dette er tilstrekkelig kan en legge til  ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs) men vær oppmerksom at mange pasienter kan ha kontraindikasjoner for disse.  Eksempelvis kan pasienter med hjerte- eller nyresykdommer som regel ikke bruke NSAIDS,  Om en trenger mer potente analgetika kan Kodein vurderes. Tramadol er ikke ideelt for de fleste pasienter over 75 år, da den kan ha uheldige sentral nervøse bivirkninger.  Pasienter med iskemiske smerter kan ha uttalte smerter og her må sterkere opioider vurderes.  

2. Topiske medikamenter: Topiske analgetika som lokalbedøvende kremer brukes først og fremst til smertebehandling under sårstell og debridering og har lite plass i langtidsbehandling av sårsmerter. 

3. Adjuverende midler: Medikamenter som antiepileptika og trisykliske antidepressiva, som har dokumentert effekt mot nevropatisk smerte, kan vurderes som adjuvante behandlingsalternativer.

​

Ikke-farmakologisk smertebehandling:

1. Smertebehandling under sårstell og bandasjering: Det er viktig at vi informere pasienten godt på forhånd hva vi skal gjøre under stell av såret. Å trygge pasienten er viktig for å forebygge smerter. Det er avgjørende at en respekterer pasientens smertegrense og at en ikke ber pasienten bite tennene sammen under sårprosedyrer.

2. Psykologisk støtte: Smertebehandling bør inkludere psykologisk støtte, da kroniske sår ofte påvirker pasientens mentale velvære. Kognitiv atferdsterapi og avspenningsteknikker kan være nyttige. Dette kan være aktuelt for pasienter med sterke kroniske smerter hvor analgetika ikke har effekt, for eksempel pasienter med iskemiske smerter hvor kar rekonstruksjon ikke er mulig. Psykologisk støtte brukes overraskende lite i Norge og bør sannsynligvis tilbys flere pasienter for å mestre kroniske smerter bedre. 

​

​